Sara Johnsen
White man

Prolog

Hun ventet på ham i et forværelse. De hadde møtt hverandre en gang før, for tre år siden, hjemme hos henne. To vifter av den gamle sorten hang fra det høye taket, og den smale mahognibenken var skrudd fast i veggen. Huset, som nå var presidentens kontor, hadde tilhørt den engelske ambassaden, og bak den store hagen lå havet. Hun prøvde å puste i takt med lyden av bølgene som slo inn mot stranden. Benkens mørke underside speilet seg i det nyvaskede marmorgulvet, og hun syntes plutselig det så ut som om noe smøg seg under beina hennes. Det måtte være innbilning. Det fantes ikke slanger på øya. Hun hadde lyst til å reise seg, men hun gjorde det ikke. De hadde bedt henne om å sitte.
Da hun omsider ble vist inn, sto han ved vinduet med ryggen til henne.
«Se på meg,» sa hun, «jeg er ikke noe monster. Se på skoene mine.»
Hun hadde på de myke Nike Air-skoene, de passet ikke sammen med den gule kjolen, men det fikk ikke hjelpe.
«Jeg kjøpte dem for lenge siden, i din butikk.»
Han snudde seg og så på henne. Ansiktet hadde det samme uttrykket som på bildene i avisen, bekymret og konsentrert. Han var en pen mann, presidenten, han så yngre ut enn kona, mindre fordomsfull kanskje.

*

De kjørte innover i landet. Han satt foran sammen med sjåføren. Utenfor sto skogen tett med løvtrær, sukkerrør, bambus og blomster. Hun sa ikke noe, bare kremtet et par ganger og passet på at mobilen sto på lydløs.
Kirkegården lå i et område som slavene hadde brukt som gravplass i gamle dager. Ved inngangsporten var det reist en statue av en mann og en kvinne som holdt rundt et barn. Alle tre lente hodene bakover og så opp mot himmelen. Sjåføren stanset og åpnet døren hennes.
Kirken var et enkelt hus uten klokketårn. På veggen over døren var det malt en mørkhudet engel. Den strakte armene fram, og den ene hånden vinket velkommen.
Presidenten åpnet vinduet og pekte.
«Den ligger på fjerde rad, ned mot venstre hjørne,» sa han og så ikke på henne mens han snakket.
«Herr president, du har vel ikke tenkt å drepe meg?»
Hun ble plutselig redd for at de ville skyte henne her, la henne ligge igjen blant alle gravene.
«Drepingen er det dere som står for,» sa han og lukket vinduet.