| |
GRISWOLD
KIRKEN
(New York City, 1857)
En sen kveld i august styrtet en kappekledd mann gjennom folkemengden på Broadway mens han kastet skremte blikk omkring seg. Rufus Wilmot Griswold skjøv fotgjengere til side og løp – fortere – enda fortere – over gatekrysset foran en hestedrosje. Langs bakken slepte kanten av kappen etter ham som et dårlig rykte, men rett foran drosjen nappet han den til seg og unngikk så vidt å bli dratt inn under de store hjulene.
Broadway stinket av søppel og hestepiss og parfyme. I gaten myldret det av hatter og kyser, og nede i søla virret kjøterne omkring som var de glemt igjen der av usle eiere.
Griswold trengte seg fram mellom gategutter og predikanter og drankere med glødende flasker i hendene. I gaten framfor ham brøt det ut et slagsmål mellom to irske herremenn i bare skjorteermene. Den ene mannen fikk tak rundt den andres nakke og dro ham mot bakken mens han hamret knyttneven inn i motstanderens ansikt og utstøtte en forrykende strøm av ukvemsord. Den løpende mannen enset dem ikke – han hadde blikket festet til gaten framfor seg som om det ikke fantes noe annet i verden enn det han flyktet fra. En gang var Griswold en berømt redaktør i denne byen, men nå var det dessverre ingen som dro kjensel på ham lenger. Mens han løp, mumlet han for seg selv:
«Den gamle er kommet tilbake … jeg kan kjenne det … han er like i nærheten …»
Folk vek til side; en kvinne snudde seg og ropte noe etter ham, og en guttunge lo og pekte opp i det forvridde fjeset hans. Ved First Presbyterian Church, som på en gripende måte strakte spirene sine mot himmelhvelvingen mellom Broadway og Nassau, stanset han og kikket rundt seg. Så åpnet han dørene og løp inn i kirken. Det var her han pleide å søke tilflukt når han ville vende seg til sin Herre.
Griswold ilte opp søylegangen. Innerst i hjørnet presset han seg mot veggen som om han var redd for at noen skulle få øye på ham i det tomme kirkerommet. En stund satt han på benken og kikket omkring seg. Så begynte han å snakke til seg selv igjen, beroligende: «Du har ingenting å frykte, Herren beskytter deg», men så stanset han.
På gulvet framfor ham lå en skikkelse. Sammenkrøpet, med det fule, lille hodet presset mot undersiden av kirkebenken skulte den gamle mannen opp på ham. Griswold rykket tilbake som for å søke beskyttelse. Så begynte han å gråte.
«Hva gjør du her?» hikstet han.
Under benken hilste den gamle mannen ham med et smil som syntes å uttrykke både bekymring og skuffelse. Hele framtoningen hans bar preg av den ytterste fattigdom og slitasje, han var kledd i hullete vadmelsbukser og en skitten frakk som var kneppet helt opp i halsen og syntes å holde det likbleke hodet oppe. Selv om han smilte, virket ansiktet trist og øynene skinte på en forpint måte. Da den gamle mannen rakte ut hånden, trakk Griswold seg lenger inn i hjørnet mens han stirret på skikkelsen under seg. På den høyre lillefingeren hadde mannen en ring med en innfattet rød stein, den virket malplassert på den opprevne hånden.
«Bare si hva du vil jeg skal gjøre.»
Men den gamle kunne visst ikke svare på det spørsmålet, kunne ikke, eller ville ikke. Med den insisterende minen til et barn ristet han på hodet, og det gjorde Griswold enda mer urolig. Han reiste seg og begynte å løpe mellom benkene mot søylegangen, etter ham pilte den andre – på alle fire. I midtgangen snublet Griswold i kappen sin og ble sittende på kne. Raskt var den lille mannen borte hos ham.
«La meg være!» skrek Griswold og prøvde å komme seg løs.
Men den gamle mannen klamret seg fast til ham, klynket og klamret seg fast til kappen med en kraft som virket uimotståelig, slik et jordskred eller en flom med langsomt tiltagende styrke kan forandre et landskap til det ugjenkjennelige. Snart ga Griswold etter og sank sammen på kirkegulvet.
«Det var ikke meningen å skade ham.»
Men nå lå den gamle over ham, pep og trykket ansiktet mot hans.
«Du ville ødelegge mesteren.»
Så bøyde han seg fram og hvisket noe inn i Rufus Griswolds øre. I noen sekunder forsøkte Griswold å fatte rekkevidden av det den gamle hvisket, bit for bit dannet det seg i bevisstheten hans en ondartet sammenheng. Så falt hodet hans tilbake, og han ble slapp i ansiktet; kirkerommet ble borte for ham, og Griswold kjente det som om han ble trukket nedover i mørket mellom benkeradene.
En time senere slepte han seg opp trappene til leiligheten sin på Fourth Avenue. Han hev etter pusten. Ved inngangsdøren åpnet han munnen for å rope, men han hadde ikke kraft igjen i stemmen. Rufus Griswold ålte seg over terskelen til soverommet. I sengen tvang han øynene åpne og stirret på et bilde som hang midt på veggen.
Senere, om natten den 27. august 1857, ble den en gang så distingverte baptistpresten og redaktøren funnet død i den kummerlige lille leiligheten sin på 239 Fourth Avenue. En kappe var viklet rundt føttene hans, og der han lå under nattbordlampen, lignet han en hund som har krøpet sammen til kroppen er viklet inn i en floke. Skulderen var presset så hardt mot tapetet at det så ut som han trodde veggen skulle gi etter og oppløse seg i støv og puss.
Midt i det mørke rommet sto den eldste datteren hans. Emily var blitt vekket av lyder fra soverommet og sto opp fordi hun syntes hun hørte farens skritt i gangen. Da hun ropte navnet hans, var det ingen som svarte.
Med fingerspissene skjøv hun opp døren til soverommet.
«Far?»
Han rørte seg ikke. Da hun strøk ham over hånden, formelig strålte kulden fra huden hans. Emily bøyde seg fram over kroppen hans. Da fingrene rørte ved farens hake, tenkte hun at tiden har hamret løs på ansiktet med et sløvt instrument. Huden var rynket og skjoldet, og pannen fikk henne til å tenke på det ormebolet som Paulus skriver om. Farens øyne var vidåpne, og blikket var festet til et punkt på veggen. I lyset fra nattbordlampen fulgte Emily den dødes blikk. Det Rufus Griswold i sitt siste øyeblikk hadde stirret opp på, var portrettet som hang midt på veggen.
Bildet viste det stolte, nederlagsdømte ansiktet til forfatteren og kritikeren Edgar Allan Poe. Portrettene av Poe og faren hang side om side, som om han ville minne verden om vennskapet mellom dem.
Emily så på portrettene og tenkte: Hvorfor glemte han navnet mitt? Hun lot fingrene gli over farens øre og øreflippen hans. Under den kalde huden kjente hun kanten av kjevebeinet som stakk inn mot halsen. En uke tidligere hadde hun kommet bort til skrivebordet hans, faren hadde snudd seg mot henne og åpnet munnen, men så var han blitt sittende uten å si et ord. Mens han fiklet med papirene sine og tok imot koppen med svart te som hun rakte ham, lot han som ingenting, men hun så det, leppene som lette i luften etter navnet hennes. Navnet var blitt borte for ham mellom alle ordene på skrivebordet.
I tjue år hadde faren arbeidet med tekstene og brevene til Edgar Allan Poe, det nedrige geniet, og hele tiden hadde han gjort sitt ytterste for å ødelegge ryktet til den mannen han nå lå og stirret opp på. Selv om ingen lenger ville trykke det han skrev om Poe, fortsatte faren å skrive, lese Poe, forfølge Poe, som om forfatteren fremdeles levde sitt forkastelige liv i byen fire etasjer under dem. Emily hadde hørt folk si om Rufus at han ødela sitt eget navn og rykte for å ødelegge Poes. Da forfatteren døde, hadde faren skrevet en nekrolog over ham. I den beskrev han Poes fattigslige utseende i detalj, de utslitte skoene og frakken hans, og hvordan han vandret omkring i gatene som en gal mens «leppene beveget seg i uklare forbannelser eller i lidenskapelige appeller». Og så la han til: «Men han likte aldri seg selv ...» Emily kjente seg usigelig trist, for dette var ikke et minneord, det var noe annet.
Gråtende krøp hun opp i farens seng, og i noen sekunder var det som om hun så rommet med hans øyne og kjente på desperasjonen hans. Kanskje, tenkte hun, innbilte han seg helt til slutt at Edgar Allan Poe likevel kikket ned på ham med en kameratslig mine. Da hun la ansiktet mot farens jakke og kjente den slitte silken mot kinnet, husket hun at han for ikke mange dager siden hadde plukket opp en av Poes bøker og begynt å lese i den for henne.
De hadde sittet foran det åpne vinduet, under dem hørtes lydene fra plassen, summet av menneskestemmer, en vogn som hamret over brosteinene. Til å begynne med hvisket han, ironisk, men etter som han leste linjene i diktet, én etter én, hevet han stemmen, og Emily skjønte at han ikke lenger lo av det han leste, men at noe bristeferdig hadde sneket seg inn i røsten hans og at han ikke ville klare å lese det kjente diktet helt igjennom. Men da hun bøyde seg fram og så øynene hans under den hvite luggen, skjønte hun at blikket ikke var festet ved linjene i boken, men at han lot det seile ut gjennom vinduet og ned mot plassen. Faren hadde resitert verselinjene utenat, som om det ikke fantes andre dikt i verden:
[[dikt]]
Inn i rommet går jeg, rystet. Sjelen brenner hett i brystet
bankelyden som jeg hørte, er blitt sterkere – «Jeg tror
det må være en som sitter utenfor mitt vindusgitter,
la meg se,» sa jeg, «jeg titter ut og leter etter spor –
la mitt hjerte holde stille mens jeg leter etter spor;
– det var vinden visst, som for!
[[slutt]]
Så snudde han seg mot henne og sa:
«Det er noen.»
Emily så spørrende på ham.
«En mann. Som følger etter oss – alle oss som hadde noe med Poe å gjøre.»
Emily forsto ikke.
«En underlig gammel mann,» hvisket han.
Farens blikk fikk henne til å lene seg helt inntil ham.
«Jeg trodde han var borte. Men nå er han her igjen.»
«Fortell meg det, Pa.»
«Han trakk tennene ut av munnen deres.»
«Tennene?»
«Han begrov dem levende.»
Emily stirret på ham og visste ikke hva hun skulle si.
«Alle ’ideene’ sine,» sa faren, «hentet han fra Poes noveller.»
«Hvem er det du snakker om?»
Men han bare ristet på hodet og blikket hans vendte seg innover igjen.
Der Emily lå i sengen ved siden av den døde faren, husket hun denne samtalen og ble redd og stille.
Mange år senere befant hun seg ikke lenger i New York, hun var blitt misjonær i Afrika sammen med mannen sin og reiste omkring og forkynte Herrens ord til de uforutsigbare stammene i Kongo. Fremdeles hendte det likevel at Emily tenkte på farens blikk da han den ettermiddagen snakket om Poe og mannen som fulgte etter ham. I Afrika hendte det til og med at hun så for seg farens ansikt mens dagslyset skrumpet inn. Da visste hun at en hemmelighet var gått tapt med ham og at ingen kunne hjelpe henne med å demaskere den.
|
 |
