Per Petterson
Jeg forbanner tidens elv

[1]

Alt dette skjedde for en god del år siden. Mora mi hadde følt seg elendig i lengre tid. For å få slutt på maset fra dem omkring henne som var bekymra, brødrene mine særlig, og faren min, gikk hun til slutt til den legen hun pleide å bruke, som familien min hadde
brukt siden tidenes morgen. Han må ha vært veldig gammel på det tidspunktet, for jeg kan ikke huske at vi noen gang ikke hadde gått til han, og jeg kan heller ikke huske at han noen gang var ung. Jeg brukte han sjøl, enda jeg bodde flere mil unna.

Etter en kort sjekk sendte denne gamle familielegen henne raskt videre til Aker sykehus for nærmere undersøkelser. Da hun hadde vært inne til flere, kanskje smertefulle prøver i hvitmalte rom eller rom malt lysegrønne, eplegrønne, i det store sjukehuset som lå nesten nede ved Sinsenkrysset på den sida av Oslo jeg alltid har likt å tenke på som vår side, altså østsida, fikk hun beskjed om å dra hjem og vente i fjorten dager på resultatene. Da de endelig kom, viste det seg at hun hadde kreft i magen. Den første reaksjonen hennes var denne: Her har jeg ligget våken om natta i år etter år, særlig da unga var små, og vært livredd for å dø av
lungekreft, og så får jeg kreft i magen. Så mye bortkasta tid!

Mora mi var sånn. Og hun var en røyker, som jeg har vært det i hele mitt voksne liv. Jeg kjenner godt den nattlige tilstanden der du ligger stiv under dyna med tørre, verkende øyne og stirrer inn i mørket og føler livet bokstavelig talt smake aske i munnen, sjøl om jeg nok har vært mer bekymra for nettopp mitt eget liv enn for at unga mine skulle bli farløse.

Ei stund satt hun bare ved kjøkkenbordet med konvolutten i hånda og stirra ut gjennom vinduet på den samme gressplenen, det samme hvitmalte stakittet, de samme tørkestativene og de samme prikk like grå rekkehusene hun hadde sett i så mange år, og hun tenkte det hun hadde tenkt i nesten like mange år, at hun egentlig ikke likte seg her i det hele tatt. Likte ikke all gråsteinen
i dette landet, likte ikke granskogen eller viddene, likte ikke fjellene. Hun kunne ikke se fjellene, men hun visste at de var der ute overalt og hver eneste dag satte sitt preg på menneskene som bodde i Norge.

Hun reiste seg, gikk ut i gangen og tok en telefon, la røret på etter en kort samtale og gikk tilbake og satte seg ved bordet igjen for å vente på faren min. Faren min var pensjonist og hadde vært det i flere år, det var hun som var i jobb, fjorten år yngre enn han, men denne dagen hadde hun fri. Eller hun hadde tatt seg fri.

Faren min var mye ute, hadde alltid et eller annet han skulle ordne, ærender som mora mi sjelden fikk med seg hva gikk ut på og aldri hadde sett noen resultater av, men det som hadde vært av konflikter dem imellom, hadde stilna av for lenge siden, det var våpenhvile nå. Så lenge han ikke prøvde å styre hennes liv,
fikk han være i fred med sitt eget. Hun hadde til og med begynt å forsvare og beskytte han. Hvis jeg kom med et kritisk ord, på parti med henne i et misforstått forsøk på å støtte kvinnesaken, fikk jeg beskjed om å passe mine egne saker. Det er lett for deg å være kritisk, sa hun, som har fått alt opp i hendene. Din sprett.

Som om livet mitt gikk på skinner. Jeg var på full fart inn i en skilsmisse. Det var min første, jeg trudde livet skulle gå i knas. Enkelte dager greide jeg ikke bevege meg fra kjøkkenet til badet uten å måtte ned i knestående minst én gang før jeg orka å ta meg sammen og gå videre.

Da faren min endelig kom hjem fra det av prosjektene sine han syntes var mest presserende, noe på Vålerenga antakelig, som var stedet han opprinnelig kom fra og hvor jeg sjøl ble født sju år etter Krigen, et sted han ofte dro tilbake til for å treffe menn på sin egen alder med samme bakgrunn, i «Gubbelaget» som det het,
satt mora mi fortsatt ved kjøkkenbordet. Hun hadde en sigarett i munnen nå, en Salem antakelig, eller kanskje en Cooly, det ble mye mentolsmak for den som var redd for lungekreft.

Faren min sto i døråpninga med en gammel bag i hånda, ikke ulik den jeg brukte i sjette og sjuende klasse på folkeskolen, alle gikk jo med bag da, og for alt jeg veit så var det den. Det betydde i så fall at den bagen var mer enn femogtjue år gammel på det tidspunktet.
– Jeg reiser i dag, sa mora mi.
– Hvor da, sa faren min.
– Hjem.
– Hjem, sa han, – i dag? Vi må vel snakke om det først? Jeg må vel få tid til å tenke meg om?
– Det er ingenting å snakke om, sa mora mi. – Jeg har bestilt billett. Jeg har nettopp fått brev fra Aker sykehus. Jeg har kreft.
– Har du kreft?
– Ja. Jeg har kreft i magen. Så jeg må hjem en tur nå.
Hun sa fortsatt hjem om Danmark, om den spesielle byen hun kom fra langt nord i det lille landet, enda hun hadde bodd i Norge, i Oslo, i temmelig nøyaktig førti år.
– Men, vil du dra aleine, da, sa han.
– Ja, sa mora mi, – det er det jeg vil, og hun visste at når hun sa det på den måten, ble faren min såra og lei seg, og det hadde hun jo ingen glede av, tvert imot, han har fortjent bedre, tenkte hun, etter så mye liv, men hun følte ikke at hun hadde noe valg. Hun var nødt til å reise aleine.
– Jeg blir nok ikke lenge, sa hun, – bare noen dager, så kommer jeg tilbake. Jeg må jo inn til sykehuset. Jeg skal vel opereres. Det håper jeg i hvert fall. Uansett tar jeg båten i kveld.
Hun så på armbåndsuret sitt.
– Det vil si om tre timer. Det er best jeg går opp og pakker.

De bodde i et rekkehus med kjøkken og stue i første etasje og tre små soverom og et knøttlite bad i annen. Jeg vokste opp i den leiligheten. Jeg kjente hver rynke i tapetet, hver sprekk i golvet, hver eneste skremmende krok i kjelleren. Det var et Selvaaghus. Hvis du sparka hardt nok i veggen, forsvant foten inn til naboen.

Hun stumpa sigaretten i askebegeret på bordet og reiste seg. Faren min hadde ikke rørt seg fra der han sto i døråpninga med bagen i den ene hånda. Den andre hånda var løfta vagt og usikkert i hennes retning. Han hadde aldri vært noen racer når det gjaldt fysisk kontakt, ikke på utsida av bokseringen, og det var vel ikke hennes sterke side heller, men nå skøyv hun faren min forsiktig, nesten kjærlig til side så hun kunne passere. Han lot henne gjøre det, men såpass motvillig, med såpass stor motstand og treghet at hun forsto han ville gi henne noe håndfast, et tegn, uten å måtte formulere det med ord. Men det der er jo for seint nå, sa hun inni seg, det er altfor seint, sa hun, men han hørte henne ikke. Likevel lot hun godvillig faren min holde henne såpass lenge igjen, at han forsto det var nok imellom dem etter førti års samliv og fire sønner, sjøl om én av dem allerede var død, at de fortsatt kunne befinne seg i samme hus, i samme leilighet og kunne sitte og vente på hverandre og ikke bare reise av gårde, hals over hode, når noe viktig hadde skjedd.

Båten hun reiste med, som vi alle reiste med når vi skulle i den himmelretningen, het Holger Danske. Den endte sitt liv som hybelbåt for flyktninger i Sverige kort tid etter at alt dette fant sted, i Stockholm først og så i Malmö, har jeg funnet ut, og er i dag blitt til skrapjern i et land i Asia for lenge siden, på ei strand i India, eller i Bangladesh, men i de dagene som jeg forteller om her,
gikk den fortsatt i fast rute mellom Oslo og denne byen helt nord i Jylland som var identisk med byen hvor mora mi vokste opp.

Hun likte den båten og mente at den hadde fått et ufortjent dårlig rykte, «Holder Kanskje», som den het på folkemunne, eller «Kommer Kanskje», som den også ble kalt, men den var en mye bedre sjøbåt enn de flytende kasinoene som trafikkerer den ruta i dag, der mulighetene for å drikke seg sanseløst full er blitt sanseløst mange, og om Holger Danske kanskje rulla en del fra side til side i dårlig vær, og noen som følge av det måtte kaste opp, betydde ikke det at den var på vei ned i det store sluket. Jeg har kasta opp sjøl på Holger Danske og har tatt det på strak arm.

Mora mi hadde sans for dem som jobba om bord. På en uforpliktende måte kjente hun etter hvert flere av dem godt, større var ikke båten, og de visste hvem hun var og kjente henne igjen idet hun kom inn over landgangen, og de hilste henne velkommen som en av sine egne.

Kanskje de denne gangen la merke til et større alvor enn vanlig i måten hennes å være på, å gå på, i måten hun så seg omkring, som hun ofte gjorde med et smil om munnen, som ikke egentlig var et smil, for det var ingenting å smile av som noen kunne se, men det var sånn hun så ut når noe opptok henne veldig og hun ganske sikkert befant seg et helt annet sted inne i hodet enn hva de trodde som sto omkring. Jeg syntes hun var spesielt pen da. Hun ble så glatt i huden, og øynene fikk en merkelig, klar glans. Som liten gutt satt jeg ofte og studerte henne grundig når hun ikke visste at jeg var til stede i rommet eller kanskje heller hadde glemt at jeg var der, og da følte jeg meg ensom og forlatt. Men
det var spennende òg, for hun så ut som en kvinne i en film på tv, som Greta Garbo i Dronning Kristina som sto drømmende i baugen på skipet sitt mot slutten av filmen, på vei til et annet, mer åndelig sted, og likevel på merkelig vis var kommet inn på kjøkkenet vårt og for en stund hadde satt seg ned der på en av de røde stålrørsstolene med en rykende sigarett mellom fingrene
og et oppslått, men foreløpig urørt og uløst kryssord foran seg på bordet. Eller som Ingrid Bergman i Casablanca, for hun hadde samme frisyren og samme buen langs kinnet, men mora mi ville aldri sagt: You have to think for both of us til Humphrey Bogart. Ikke til noen.

Hvis mannskapet på Holger Danske fikk med seg denne eller noen annen forandring i måten hennes å møte dem på, da hun kom inn over landgangen med den lille brune kofferten av imitert skinn, som jeg har arva og fortsatt bruker overalt hvor jeg reiser, var det i så fall ingen av dem som bemerka noe i den retning,
og det trur jeg hun var glad for.

Da hun kom ned i lugaren, la hun kofferten på en stol, tok et tannglass fra hylla over vasken og skylte glasset godt før hun åpna kofferten og dro ei lita flaske opp fra mellom klærne. Det var ei halv Upper Ten, som var whiskymerket hun foretrakk når hun drakk brennevin, og det gjorde hun, trur jeg, en god del oftere enn det vi hadde kjennskap til. Ikke at det var vår sak, men brødrene mine syntes Upper Ten var noe billig dritt, i hvert
fall som reisebrennevin når du hadde tilgang på tollfrie varer. De foretrakk maltwhisky, Glenfiddich eller Chivas Regal, som var det du fikk på danskebåten, og holdt lange foredrag om særlig «single maltens» milde strøk mot ganen og den slags nonsens, og vi mobba mora mi for hennes dårlige smak. Da så hun bare kaldt
på oss og svarte:

– Er dere mine sønner? Snobb? Og så sa hun, skal du synde, skal det svi. Og sannheten er at jeg var enig med henne, og for å være ærlig kjøpte jeg også det norske merket Upper Ten de gangene jeg vågde meg på polet, og den whiskyen var verken single malt eller mild mot ganen, men fikk det til å svi i halsen og tårene til å stå i øynene om du ikke var mentalt forberedt når
den første slurken kom. Det betyr ikke at det var en dårlig whisky, men den var billig.

Så skrudde mora mi korken av flaska med en brå bevegelse, og hun fylte glasset omtrent kvart fullt, tømte det i to slurker, og det svei henne sånn i munnen og halsen at hun måtte hoste lenge, og da gråt hun litt med det samme, siden det allikevel gjorde vondt. Så la hun flaska fort tilbake under klærne i kofferten, som var det kontrabande hun hadde der og tollerne sto på døra med brekkjern og håndjern, og hun vaska tårene fra ansiktet foran speilet over springen og tørka seg grundig og dro litt i klærne foran som litt lubne kvinner nesten alltid gjør, før hun gikk opp for å spise i
kafeteriaen som var en upretensiøs kafeteria på alle måter, og menyen var upretensiøs og oversiktlig, sånn som hun ville ha den, og da var jo Holger Danske den rette båten.

Med seg opp i kafeteriaen hadde hun den boka hun leste for tida, og hun leste alltid, hadde alltid ei bok stukket ned i veska, og hvis Günter Grass hadde kommet med ei bok nylig, var det temmelig sikkert den hun hadde med seg, på tysk. Da jeg kort etter gymnaset slutta å lese noe som helst som var skrevet på tysk, av
den enkle grunn at det ikke var pensum lenger, skjelte hun meg ut og sa jeg var intellektuelt lat, og jeg forsvarte meg og sa at det var jeg ikke, men det var en prinsippsak, sa jeg, fordi jeg var antinazist. Det gjorde henne forbanna. Hun retta en dirrende pekefinger mot nesa mi og sa, hva vet vel du om Tyskland og Tysklands historie og det som skjedde der. Din sprett. Det sa hun ofte: Din sprett, sa hun, og det er sant at jeg ikke var høy av vekst, men det var ikke hun heller. Derimot var jeg sprek, det har jeg alltid vært, og i mobbeordet sprett lå jo begge deler, at jeg var rimelig kort av vekst, som hun var det, og en spreking på samme tid, som faren min var det, og at hun kanskje likte meg
sånn. Det håpte jeg iallfall. Så når hun skjelte meg ut iblant og samtidig kalte meg en sprett, ble jeg aldri urolig for alvor. Og det var ikke så veldig mye jeg visste om Tyskland på det tidspunktet da den samtalen fant sted. Hun hadde et poeng der.

Jeg kan ikke forestille meg at hun var i sosialt lune, i kafeteriaen på Holger Danske, og oppsøkte et bord hvor det allerede satt noen, og åpna en samtale med dem for å høre om hva de tenkte, og hva de drømte om, fordi de var som henne sjøl og hadde samme bakgrunn, eller omvendt, fordi vi er jo ikke som hverandre,
og i forskjellene finner en det som er interessant, det er der mulighetene ligger, mente hun, og hun oppsøkte de forskjellene og fikk mye ut av dem. Så denne gangen satte hun seg aleine ved et tomannsbord og spiste i taushet og leste konsentrert i boka si ved kaffen etter maten, og da koppen var tom, tok hun boka under armen og reiste seg. Akkurat da kroppen hennes forlot stolen, følte hun seg så plutselig sliten at hun tenkte hun ville falle om i det øyeblikket og aldri reise seg igjen. Hun holdt seg fast i bordkanten, verden seilte som båten seilte, og hun forsto ikke hvordan hun skulle greie å komme seg gjennom hele kafeteriaen, forbi resepsjonen og ned trappene. Og så greide hun jo det
allikevel. Hun trakk pusten djupt og lenge og gikk fjellstøtt mellom bordene, ned trappa til lugarene med målbevisste skritt, hun hadde det uttrykket i ansiktet jeg allerede har beskrevet, og bare et par ganger måtte hun støtte seg mot veggen på vei bort den lange korridoren før hun fant nummeret sitt på døra, fant nøkkelen
fram fra kåpelomma, og hun låste bak seg med én gang hun var inne. Så fort hun hadde satt seg på senga, helte hun en kraftig dose Upper Ten i tannglasset og tømte glasset i tre raske slurker, og hun gråt da det gjorde vondt.