| |
DREIESCENEN
Det skjedde ting i familien Borg etter dette, med Nathan og Agate og
Andreas. Alene Simon forble den samme, det vil si, over jul og ut over våren
ble hans betenkelige egenskaper bare tydeligere, og samtidig tiltok hans makt
over meg.
Ved siden av regelen om ikke å la sin sæd koagulere, forfekter Simon som
nevnt en regel til, «Vi må overskride grensene», og det høres kanskje greit ut,
men for Simon innbefatter det også grensene for ondskap, og i begynnelsen
var det mindre ting, som å røpe noens hemmelighet, og en gang, etter at vi
hadde sverget på å aldri si det til noen, ti kniver i hjertet, betrodde Reidar oss
at han hadde runket i morens pessar, og neste dag sto Simon og utbasunerte
det til alle som ville høre på, og snart visste hele skolen det og stakkars Reidar
holdt seg hjemme i én uke og kom med melding om at han hadde hatt
feber og svimmelhetsanfall.
Sånne ting var ille nok, men noe sa meg at det ville eskalere, og jeg tror
Simon også ble revet med av skriveriene rundt 1984-mannens bomber, og
det er kanskje ikke så rart tatt i betraktning Simons monstrøse herjinger
med kinaputter hver bidige 17. mai, og tidlig i vår beordret han meg med til
Gimlehøyden, det mest fornemme strøket i Oslo sentrum og av Simon bare
kalt Skrues pengebinge, og etter Beluga-opplevelsen har Simon blitt kronisk
skeptisk til alt som utgir seg for fint og dyrt, så under befaringen» i disse
kvartalene endte vi med å ripe inn Fitte i minst ti av de mest kostbare bilene
som sto parkert i gatene. Du kunne leve med en ripe i lakken, men ikke med
Fitte, og Simon skrattet fornøyd på hjemveien, men jeg visste det var vandalisme
av babylonsk sort, og jeg trodde jeg skulle få et marerittaktig congo ved å tenke på det, men jeg fikk ikke det, og jeg begynte, både fascinert og skremt, å studere min egen evne til å gjøre lovstridige ting, som om jeg lurte på hvor
høye, hvor dype grensene måtte være før jeg ikke klarte å overskride dem?
Det er varme dager og et flytende lys, tykt av pollen, nå i slutten av mai,
og i forrige uke ville Simon dra til Frognerbadet og pusse på saltoteknikken,
men vi var blakke begge to. Simon visste imidlertid råd, for var det ikke i går
gamlingene fikk giroene sine, spurte han. Da var det flust med kjerringer på
postkontoret nå, oldinger som utålmodig skulle ha ut pensjonen for å kjøpe
seg femti poser med kamferdrops. Vi kunne vel hjelpe dem til å leve litt sunnere?
Jeg signaliserte at jeg ikke ble med, og det var ikke fordi vi da måtte skulke
siste time, men fordi jeg ikke orket å nappe vesker fra gamle damer, og jeg
hadde bare vært med en gang og kjente meg for første gang et par gram
elendig etterpå. «Du må overskride den dumme samvittigheten din,» gnålte
Simon, og jeg visste han hadde gjort det flere ganger senere, for plutselig var
han stinn av penger og spanderte på oss andre hos Mad Max. «To pølser i
brød til alle! Kjøp så mange Laban-poser dere vil, Simon Beluga betaler!»
Ok, så ble jeg med, sa jeg, men på én betingelse: Jeg valgte offeret. Simon
stusset litt, men godtok det og vi satte kursen mot Hegdehaugsveien og
Homansbyen postkontor og inne i lokalet speidet jeg etter et egnet mål, og
snart stilte en høy, ung mann seg i køen, en yngre utgave av faren til Mia, og
han så veltrent ut og var kledt i en elegant og sommerlig lindress og bar på
en tynn svart stresskoffert og vi var vitne til at han tok ut penger, til og med
et par tusenlapper, og at han puttet lommeboken i brystlommen på innsiden
av jakken.
«Han,» sa jeg til Simon. «Vi knabber pengene hans.»
Simon kom i villrede ved synet av det spenstige offeret. «Så du ikke alle
pengene han tok ut?» Jeg dultet i Simon for å sette fart på bena hans. «Husk,
vi må overskride grensene,» sa jeg og merket noe reptilt eller encellet røre på
seg – hvis det da ikke, som jeg har tenkt siden, var et utslag av de mer uforutsette
sidene ved W-potensen.
Mannen skrittet oppover mot Bogstadveien og vi synkroniserte klokkene
våre slik vi for spøk alltid gjør foran vågale seanser, før vi la oss i hælene hans,
og han tok inn Underhaugsveien og det passet ypperlig siden det er lite trafikk
og få folk der, og ganske snart stoppet han ovenfor en av de gamle villaene
som lå mot Josefines gate, og jeg tenkte at han kanskje var eiendomsmegler
for han satte seg på huk og åpnet stresskofferten, og uten å avtale
noe med Simon sprang jeg på ham og veltet ham i bakken, og jeg rakk å
tenke at det var forbausende lett å velte selv en velvoksen fyr i bakken hvis du
overrumpler ham, og mannen ropte, mer forbannet enn skremt, da Simon
stakk hånden innenfor jakken hans og hentet ut lommeboken, og jeg visste
jeg skulle ha holdt offeret litt til, men jeg slapp og mannen fikk tak i Simon
som kastet lommeboken til meg, og jeg burde selvsagt ha hjulpet ham, sparket
den fremmede så han mistet grepet på Simon, men jeg løp av gårde med
lommeboken i hånden som en av disse gutta i amerikansk fotball, og jeg rakk å se at fyren hadde fått en arm rundt Simons rygg og at de rullet rundt før
mannen fikk langet ut et par kraftige slag mot Simons ansikt, og over skulderen
fikk jeg til og med et gløtt av blod under Simons nese, og jeg kunne
ikke annet enn å godte meg og faktisk også registrere en sildrende malise som
var ny for meg, for dette var en dobbel ondskap, jeg var ond både mot mannen
og mot Simon som til slutt fikk vristet seg løs og sprang i motsatt retning,
og mannen var raskt oppe og satte etter meg, det vil si lommeboken
sin, innover Underhaugsveien og med et naja pallida-uttrykk skrevet i hele
fjeset, og jeg lette liksom etter redselen, men fant den ikke, jeg fant heller en
frydefull spenning, og på grunn av all adrenalinen i kroppen penset tankene
seg opp på et høynet oppmerksomhetsnivå slik at jeg også ble var husene jeg
løp langs, de husene som lå mellom Josefines gate og Underhaugsveien, og
jeg tenkte at Mia bodde her, at hun hadde flyttet inn her i fjor høst, men jeg
visste ikke nøyaktig i hvilket hus, bare at hun hadde fått seg vannseng, og jeg
vet ikke om det skyldtes Watson-blikket, men jeg så henne plutselig for meg
som strandet der, som på en øde øy, sammen med en uhyrlig skapning av
en hovmester og en far som var en trollmann med penger, en konkursrytter,
en aksjespekulant og hodet bak diverse grådige kommanditt- og bandittselskaper,
og gaten var oppkalt etter dronning Josefine, Josefin fin fin fin, josse
josse josse fin, og jeg begynte å fable om prinsesse Mia, om oss to i vannsengen
hennes, for Mia var her et sted, Miranda i purpur, hun sluttet før oss og
satt kanskje hjemme nå og gjorde lekser ved et vindu, muligens i den villaen
som lignet på et middelalderslott, og plutselig var Mia sentrum for denne
forbrytelsen, jeg måtte ha planlagt hele greia i et håp om at hun skulle se
meg, raneren, se at også jeg hadde en pønker imeg, semeg med en forfølger i
hælene, klar til å myrde meg, en frådende forretningsmann, en kopi av hennes
humbugmaker av en far, og samtidig kom jeg på at det var noe underlig
over disse villaene, for mens de mot Josefines gate viser frem all sin prakt
og fremtrer som ganske forskjellige, har baksidene en annen og helt nøktern
karakter, i tillegg virker de temmelig like ved å være malt i den samme
gobi gulfargen, som om de tilhører andre hus enn dem du ser fra Josefines
gate, og mens jeg sprang, kom jeg til å tenke på en dreiescene, for det hadde
vært den største gleden ved barndommens teaterbesøk, å bivåne scenen som
dreide rundt og viste nye rom og landskaper på baksiden av kulissene, allikevel
med samme silhuett selv om den nå var dannet av ganske andre ting enn
dem på forsiden, og det hele var så snedig uttenkt at det fikk meg til å gispe,
og slik var det også her, i Underhaugsveien, i min underverden, for jeg løp
over brosteinene og tenkte at jeg løp på en veldig dreiescene og at jeg nå var
på baksiden, på baksiden så å si av virkeligheten, og at hele denne situasjonen
var et eneste stort ma-ma-fenomen som inkluderte meg og vennskapet
med Simon, og meg og ondskapen, og til og medmeg ogMia, og jeg var plutselig
takknemlig for at Simon hadde lokket meg med på denne ugjerningen
siden den så radikalt stimulerte min evne til å se ting fra ulike sider; og jeg
løp som faen, jeg løp raskere enn jeg noen gang har løpt, mens mannen pustet
meg i nakken, og istedenfor å bli skrekkslagen av at han pustet meg stadig
tettere opp i nakken, sprang jeg der og var oppspilt, lykkelig, og jeg tenkte at
hele denne spenningsopplevelsen, presset, ville gi meg en kopernikansk idé,
et eller annet som ville bringe meg videre, og jeg tenkte på Humuhumunukunukuapua’a,
og jeg tenkte på vennskapet med Simon, og jeg dreide det liksom
rundt sin egen akse, og jeg kom frem til at jeg i alle disse årene hadde
vært den underlegne, men at alt nå, takket være W-potensen, var snudd på
hodet og at jeg heretter skulle sette premissene selv, bestemme hvilke grenser
som skulle overskrides, og et øyeblikk, kanskje somen belønning for mitt
walkerske forsett, så jeg konturene av en annen og langt mer innsiktsskapende
forestilling enn den omma-ma og dreiescener, noe som samtidig var uendelig
mer komplisert.Allikevel, og det var det underfulle, var jeg like ved å gripe det
i hele sin fylde, og på en sånn måte at jeg allerede hadde smaken av det første
ordet på tungen, da alt ble forstyrret av et grynt fra mannen bak meg, og i
en flik av bevisstheten håpet jeg at han skulle få lagt en sterk hånd på skulderen
min og revet meg skånselløst og brutalt i bakken, men idet jeg nesten
kjente spyttet hans i nakken og forberedte meg på å betale prisen, en ørefik,
en politianmeldelse, hva som helst, ga han uventet opp. Bare stoppet. Bøyde
seg med hendene på lårene. Orket ikke engang å banne.
Var jeg litt skuffet?
Jeg lyttet inn i meg selv. Jeg hadde ikke så mye som et streif av congo.
Mannen hadde råd til å tape noen tusenlapper. Bak meg så jeg ham vakle tilbake
mot gaten hvor stresskofferten lå igjen. Kanskje han var 1984-mannen,
tenkte jeg. Kanskje han gjemte en bombe i kofferten, den jævelen. Og i det
samme, mens jeg sto stille og hev etter pusten i krysset nedenfor Fagerborg
kirke og så opp mot Stensparken og Blåsen, datt en tanke ned i hodet, kanskje
nettopp fordi jeg hadde blikket vendt opp mot en palladio høyde: Lisboa!
«Her, ta pengene,» sa jeg til Simon da jeg etter lange omveier fant ham
igjen nede ved Oscarsgate, og jeg ga ham alle sedlene med Henrik Ibsen på
og beholdt selv bare dem Camilla Collett prydet, før jeg svingte innom postkontoret
og la lommeboken diskret fra meg, sånn at noen ville tro den var
gjenglemt og levere den i en av lukene. Jeg visste ikke om fyren fortjente det,
men han kunne godt få tilbake førerkort og andre byråkratiske papirer. Selv
følte jeg mest av alt for å oppsøke fru Haram og betale for en fullblods massasje.
«Du er gæærn,» sa Simon. Under nesen hang klumper av størknet blod.
Han så 101 % jævlig ut. Også en leppe hadde hovnet opp.
«Det er siste gang jeg blir med på dette,» sa jeg. «Det er bare for dumt.»
Akkurat da virket Simon enig. «Vi har uansett penger så det holder en god
stund,» sa han. «Faen, Odd, det der var ikke helt smart, vi kunne blitt slått
halvt fordervet. Fytti Beluga!» Han spyttet.
Vi ruslet hjemover, og mens vi gikk der ved siden av hverandre, ante jeg
at det var slutten på noe. Ikke på vennskapet. Men på vennskapet som ren
naturkraft. Magnetisme. Noe som klikker i lås. Simon hadde kommet inn i
livet mitt med Jelly Beans og kunnskapen om grillet mais og ord som Humuhumunukunukuapua’a,
Hawaii-navnet på Picasso triggerfish, og nå var det
over. Vi var ikke lenger synkronisert. Vi skulle fortsatt være venner, men ikke
bestevenner.
Da jeg kom hjem, satt selveste Felix Groth i stuen og snakket med mor, og
latteren deres sendte et stikk av ubehag gjennom meg. Jeg står overfor mange
ottomanske utfordringer, og skikkelsen i sofaen minte meg på en av de vanskeligste: å redde mors og fars ekteskap. Jeg kan bare ha håp om å klare det
hvis jeg får utvidet min forståelse av W-potensen.
Lisboa!
|
 |
