| |
1
Glemselen arbeider for oss alle – både for de levende og for
de som er døde.
Det var om kvelden den 21. juni 2007, etter at jeg hadde funnet
Theodoras grav. Jeg stod på elvebredden og filmet utover
Audna som gled stille forbi kirkegården på Vigeland, helt syd
i Norge. Dette var en varm kveld. Vannet gled rolig, sola stod
lavt. Små drypp av lyder i lufta, det jevne suset fra europaveien,
lavt fuglekvitter inne fra kjerret. En solsøyle glitret i
vannet. Det skinte så skarpt at jeg ikke kunne se på den med
det blotte øyet. Det var da jeg oppdaget at jeg kunne filme
rett inn i denne søylen, at lyset ble annerledes sett gjennom
kameralinsen, at det var mulig å filme og samtidig få med
detaljer i vannspillet. Slik stod jeg og følte jeg filmet rett inn
i sola. Alt annet ble da svart. Noen greiner som hang utover
vannet, fullstendig svarte, som om de var dyppet i olje. Jeg
kjente meg tom og forlatt på dette tidspunktet, som om jeg
hadde båret noe tungt og endelig satt det fra meg. Men det
hadde jeg jo ikke. Jeg hadde jo nettopp funnet det jeg lette
etter: en enkel stein med et enkelt kors, et navn og to årstall.
Og under, der det var plass til enda et navn og enda to årstall,
der var det ingenting.
Jeg tror dette var første gang det virkelig gikk opp for meg
at han ikke var der rent fysisk. At han bare var blitt borte.
Theodoras grav var på en måte det mest konkrete vitnesbyrdet
på hva som hadde skjedd.
At hun lå der.
At han manglet.
Jeg hadde altså tatt med meg det digitale videokameraet mitt,
i tillegg til en helt ny moleskin skriveblokk uten linjer hvor jeg
kunne notere, hvis noe skulle komme over meg. Den hadde
jeg kjøpt noen dager tidligere med tanke på det videre skrivearbeidet.
Det var etter at jeg hadde kommet til erkjennelsen
om at ordene og setningene i seg selv er uten vekt. Det
er gåtene som er tunge. Det er gåtene som truer med å knuse
alt under seg, for det er i gåtene den finnes, dødens tyngde,
og det er dødens tyngde setningene til sammen skal makte å
bære.
Denne kvelden var full av en slags uklar forventning. Jeg
hadde i lang tid, helt siden jeg begynte skrivingen av Hogganviks
historie, tenkt at jeg måtte forsøke å finne Theodoras
grav, og det alene, uten at datteren eller noen andre fra
familien var med. Den graven der Louis skulle ha ligget ved
siden av henne, men hvor han ikke lå.
Jeg skulle finne den alene.
Jeg hadde hatt en drøm om det. Jeg hadde sett det helt
tydelig for meg. At jeg gikk mellom gravene. At jeg lette, at
jeg til slutt fant den, en enkel stein med navnet, og at jeg da
ble borte.
Jeg zoomet rett inn i den glitrende søylen i vannet, og det
føltes som om jeg var på vei like inn i sola. Jeg kunne bare
fortsette, og da jeg til slutt trodde at det ikke var mulig å
komme lenger, var det fortsatt et stykke igjen. Også denne
gangen begynte bildet å skjelve voldsomt. Alt skalv og ville
briste da jeg kom helt nær. Jeg var plutselig midt inni sola.
Det var umulig, men likevel svært enkelt. Jeg var omgitt av
et lyshav, og jeg forstod at jeg var helt alene der. Det var da
jeg så ansiktet. Det var et ansikt midt inne i lyshavet. Jeg så
det like før alt revnet.
Kort fortalt:
Klokka seks om morgenen den 10. januar 1945 ble Louis
Severin Hogganvik arrestert av Gestapo i huset sitt på Sjølingstad
og ført til Mandal hjelpefengsel, dagen etter videre til
Gestapos hovedkvarter på Statsarkivet i Kristiansand, hvor
han ni dager seinere – som følge av store pinsler – tok sitt liv
i desperasjon, fullstendig sjelelig formørket. Den 16. mars
ville han ha fylt femtiåtte år.
Torturen var så voldsom at han til slutt ikke klarte å stå
imot. Han ga etter og ble ført ut i fortvilelsens natt. Det var
ni dager som hadde skilt det ene fra det andre. Han svelget
store biter av cellemadrassen, slik at han ble kvalt. Sannsynligvis
var det slik det skjedde. Det finnes ingen endelig bekreftelse.
Det var en tysk lege som skrev ut dødsattesten, og den
finnes ikke lenger. Den ble muligens kastet på det store bålet
som gestapistene gjorde opp før de alle forlot Arkivet i maidagene
1945. Dødsattesten og en rekke andre dokumenter
vedrørende Hogganviks sak. Det som kunne gitt et tydeligere
bilde.
Alt borte.
Han var alene på cella da det skjedde. Antakelig bundet
fast til senga med ståltråd. Det siste livstegnet var slappe
dunk mot sengerammen. Så ble det stille.
For å skjule det som hadde hendt – både selvmordet og den
forutgående torturen – besluttet den ansvarlige, SS-Hauptsturmführer
Rudolf Kerner, som på dette tidspunktet var en
ung mann på trettifire år, at liket av Hogganvik skulle senkes
i havet utenfor Oksøy fyr, på et punkt som på forhånd var
inntegnet på kartet. Dette ble gjort allerede neste natt, utpå
morgensiden den 20. januar, i bitende kulde. På denne ferden
ble samtidig tre russiske krigsfanger hengt i skipsmasten
og senket i sjøen sammen med Hogganvik. Hvem disse var,
har det ikke vært mulig for meg å finne ut av.
Det var SS-Hauptscharführer Paul Glomb sammen med
SS-Unterscharführer Heinrich Willführ som gjennomførte
henrettelsene og den påfølgende senkingen. Paul Glomb som
seinere fikk tilnavnet russermorderen ledet i alt tjueåtte henrettelser
av russiske krigsfanger på Sørlandet. I tillegg assisterte
han ved ytterligere fire. HeinrichWillführ assisterte ved
seks. Ved hengingen på havet utenfor Oksøy fyr het det seg at
Willführ assisterte, og Glomb gjennomførte henrettelsene.
Hvilke forbrytelser de tre russerne hadde begått, vet jeg
fremdeles ikke, men de kvalifiserte altså, alle som en, til
døden.
Dette var den korte historien.
Lenge trodde jeg at dette var alt som fantes om den siste
reisen ut på havet. Henrettelsene, senkingen. Ingen detaljer.
Men jeg tok feil. Det fantes en beretning fra en av dem som
var om bord denne natta, men det skulle ta meg tid å finne
fram til den.
Jeg har sett det for meg så mange ganger. Havet. Mørket.
Ansiktene. Natta og båten er det eneste man er sikker på,
alt annet er mørkt og kaldt og ikke til å tenke. En uformelig
bylt blir løftet opp på skipsrekka. Den hviler der et øyeblikk.
Så velter den over. Man hører plasket, havet åpner et
hvitt øye, så glatter det seg ut og så er det over.
Å gi liv til dette. Jeg er ennå usikker på hva det er. En bønn,
eller en forbrytelse?
2
Hun hører at det går i trappa. Ute er det mørkt, det må være
midt på natta, men hun hører tydelig at det går i trappa. Det
er noen som kommer, og det er ikke Agnes, for Agnes går
ikke på den måten. Nei, dette er slett ikke Agnes, hun hører
da når det er Agnes som kommer, så lett på foten som hun er.
Hun ser mot døra, og hører helt tydelig at det går i trappa.
Tunge steg, litt ujevne, haltende steg. Så er det stille igjen.
Stille i hele huset. Nei, dette går vel ikke an. Hun som alltid
har et sus for ørene, nå er det borte. Nå hører hun bare
hvor stille det er. Borte er suset som alltid er under det som
blir sagt. År for år har suset for ørene bare blitt verre, men
nå er det brått blitt stille. Det har vært som å nærme seg
ei stri elv, men aldri komme fram. Bare nærme seg, nærme
seg, og elvesjoet har blitt sterkere, og så har hun nesten ikke
hørt annet enn denne elva. Hun som må spørre opp igjen
om alle ting, hun som har fått Agnes hit til å høre for seg.
Er det noe som blir sagt, så lener Agnes seg mot henne og
snakker så klart og tydelig like inn i øret, slik bare Agnes
kan. Så hører hun. Slik har hun blitt. Nesten døv, bare dette
suset for ørene, og så gammel at det verker i hele kroppen,
ikke bare i knærne og hoftene, som før. Nei, nå er det i hele
kroppen, opp i nakken og helt ut i fingrene. De tynne, fine
hendene, som hun før var så kry av, som hun foldet i fanget
så alle kunne se, fingrene som liksom aldri ble eldre samme
hvor mye de ble brukt, i all slags vær, til all slags arbeid.
Men nå kjenner hun ingenting. Det er helt stille i fingrene.
Hun rører seg forsiktig i senga, venter på smertene som straks
skal komme jagende, bare hun rører seg det minste grann
pleier smertene å komme. Hun rører beinet som ingenting.
Hun flytter det forsiktig tilbake slik det lå, og heller ikke nå
kommer smertene. Nei, dette er ikke til å tro. Hun flytter litt
på det andre beinet. Og ingenting kjenner hun. Så rører hun
armen så vidt. Løfter hånda opp mot taket, hun åpner hånda
og lukker den, og alt sammen så lett som ingenting. Alt er
stille, fingrene og beina og armene og suset for ørene, borte
det også. Nei, dette er slett ikke til å tro. Her har hun våknet
midt på natta, det er kaldt i rommet, det er slutten av januar,
gardinene henger stille rett ned og så har hun hørt noen som
gikk i trappa. Eller var det bare en drøm? Var det ikke han
som kom likevel? For det var jo hans steg hun hørte. Det var
han som kom opp trappa, hun hørte det jo, selv etter all den
tida som har gått. La nå ikke dette være en drøm. For hun
hørte jo at han kom. Det var jo virkelig. Og alt er blitt stille
igjen. Hun har liksom gått innover i skogen, vekk fra elva
som hun aldri har kommet fram til. Og hun kan virkelig gå
nå. Det kjennes slik. Hun kan gå som ingenting. Nei, dette
ligner ikke på slike drømmer hun har til vanlig. Dette er noe
annet enn de urolige drømmene som alltid kommer seint på
natta, som kommer til henne så klare og så virkelige at hun
nesten tror det skjer. Ting som hendte for så mange år siden,
for så uendelig mange år siden at alle som var der nå er døde.
Ting som for lenge siden er forbi, for lenge siden borte, for
lenge siden glemt. Alle som var der er for lenge siden døde,
men der i drømmen er de så levende og klare at det er helt
nifst. Der i drømmen kommer de til henne. Der ser hun dem
akkurat slik de var, ja, akkurat slik de er. For de er jo der
ennå, på et vis, alle sammen. Og i drømmene snakker de med
hverandre, og til henne, hun svarer og de ler og spør om ting
hun ikke visste hun kunne svare på. Men de spør og hun svarer,
og svarene er alltid riktige, og så ler de og går sammen
utover veien til Skogsfjord, eller til Rona, eller til fabrikken,
eller hvor de nå skal, og hun har glemt at disse andre for
lengst er døde. Alle disse som hun går sammen med langs
veien. Edel. Abraham. Sverre. Edel som lener seg mot henne
og sier noe tett ved øret. Edels arm i hennes arm. Men Edel
er jo død, hører hun seg selv tenke langt der inne i drømmen.
Edel er jo død. Og her går vi arm i arm, på vei hjem til det
gode, varme kjøkkenet hennes. Hun blir ikke redd. For dette
er da ikke noe å være redd for. Dette er jo bare Edel. Her går
jo bare Edel og jeg. Og dette er da ikke farlig selv om Edel
er død. Vi går her langs veien og Edel spør om noe, og hun
svarer, og Edel ler og Edel er død og Edels arm i hennes arm.
Ja, slik kommer drømmene til henne. Korte og så klare og
virkelige at hun må ligge lenge i senga etterpå, ligge lenge og
bare se i taket før hun kan stå opp og dagen kan begynne.
Må liksom ligge en stund til drømmene med de døde, med
spørsmålene og latteren, alt det uhyggelig klare og virkelige
synker tilbake dit det kom fra. Så kan hun endelig komme
seg opp. Da går det liksom an.
Men dette er vel ingen drøm?
Det har blitt stille i ørene, stille i kroppen, og stille i huset.
Men hun hørte jo at det gikk i trappa. Og hun kjente jo de
stegene. Plutselig var alt tilbake, som om ingen tid hadde
gått. Hun hørte jo straks at det var han. Nå er han jo her,
rakk hun å tenke. Nei og nei, ikke nå som jeg ligger i senga.
Men så slo hun det fra seg. Nå er han her. Tenk nå kommer
han. Som hun har ventet. Det ville hun si når døra gikk opp:
Som jeg har ventet. Gått her og ventet, blitt tunghørt og ikke
visst hvordan jeg skulle klare å være i denne kroppen min. Så
mange ganger jeg har stått her og sett deg komme. Uten at
du kom. Så mange ganger jeg har sett det. At du kom langs
veien. Og så kom du ikke likevel. Men jeg visste jo det ville
skje. Før eller siden ville det skje. Og der står du. Nei og nei,
tenk at du står der. Fine mannen min. Tenk at du står der.
Men nå har det blitt stille igjen der ute i trappa. Hun løfter
den andre armen og rører ved skråtaket, så vidt. Ingen
smerter nå heller. Nei, dette er reint for galt. Løfte armen og
ingenting kjenne. Og den andre. Løfte den opp og ingenting
kjenne. Og beina. Og nå er hun helt våken.
Det må ha blitt lysere. Nå ser hun trærne gjennom vinduet,
rett der utenfor glasset. De samme gamle trærne som han så
da han satt her oppe og stirret ut. Akkurat her, i dette rommet.
Her satt han og holdt på med sitt, hver ettermiddag og
ofte til langt på kveld. Men det var jo under krigen, da hadde
han jo skrivepulten, og bokhylla og alle bøkene sine her. Der
ved skrivepulten satt han når hun banket på døra og åpnet
den så vidt, satt der bøyd over en eller annen bok, eller noe
han skrev, og straks la han blyanten fra seg, straks så han opp
fra boka, straks møtte han blikket hennes og hun så ansiktet
så forunderlig opplyst fra vinduet. Slik var det. Der satt han,
med ansiktet i et forunderlig lys. Hun kunne sitte nedenunder
med et eller annet håndarbeid og vente på at han snart skulle
komme ned, sitte litt der i stua sammen med henne før det
ble altfor seint. De kunne vel sitte litt sammen, bare hun og
Louis, sitte litt sammen nå som det var kveld og huset var
stille og mørket lå mot alle ruter. Slik hadde hun sittet lenge
og ventet, hun hadde hørt vinden som rusket svakt i trærne,
og så klarte hun ikke vente lenger. Hun la håndarbeidet fra
seg i stolen, gikk opp trappa og banket forsiktig på døra.
Er det deg?
Og hun svarte: Du er kanskje sulten? Han klappet boka
sammen og smilte.
Jo, det er jeg faktisk. Hvor mye har klokka blitt?
Det er seint. Jeg setter fram litt mat, jeg, så kommer du
kanskje ned?
Ja, jeg kommer snart.
Så gikk hun ned på kjøkkenet og ordnet i stand, deretter
reiste han seg langsomt fra stolen, og hun hører ennå knirkingen,
den gode, langsomme knirkingen, så stegene ned trappa
og døra som gikk opp, og han som kom inn til henne.
Hun setter seg opp i senga, svinger beina fram fra dyna.
Den kjølige lufta strømmer oppover leggene og lårene, men
det er ikke så kaldt som hun trodde. Ikke så kaldt som det
kjentes da hun våknet. Neida, dette er da ingenting. Dette
er da ikke kaldt i det hele tatt. Hun reiser seg. Står. Nei og
nei, tenk å reise seg opp. Tenk å stå på sine bein og ingenting
kjenne. Nei, dette er reint for galt. Her kan hun stå og ingenting
kjenne, og her kan hun gå og ingenting kjenne. Kroppen
så lett og forunderlig, og golvet så lett og forunderlig. Og
nå hører hun det gå i trappa igjen. Sannelig, nå er han her.
Sannelig. Sannelig. Hun kjenner de stegene, etter alle disse
årene. Ja visst er det han. Hvor kan han ha vært? Har han
gått og gått, hele veien tilbake hit? Tok det så lang tid? Helt
fra Kristiansand. Eller kan han ha gått hele veien fra Oslo?
Tar det så lang tid å gå fra Oslo? Eller kanskje hele veien
fra Tyskland? Ja, kanskje han var i Tyskland, likevel? I en
leir der. Ja, hvem kunne være sikker på at han ikke var i en
leir der i Tyskland? Ingen kunne vel vite det med hånda på
hjertet. Og så har det tatt all denne tida å komme seg hjem
fra Tyskland. Ja, så har han vel tustet litt på veien, da. Truffet
noen han kjente. Kommet i snakk med folk, slik han alltid
gjør. Alltid kommer Louis i snakk med folk. Slik er han.
Men nå er han endelig framme. Til henne og Agnes, til det
lille huset på de høye murene og den gode, kalde kjelleren.
Han har gått og gått, og nå har han endelig kommet hjem til
Sjølingstad. Hun visste det jo. Hele tida har hun visst at han
ville komme. Hun visste det straks etter at han hadde reist.
Hun visste det den dagen pastor Gahrsen stod nede på kjøkkenet.
Og hver dag siden har hun også visst det. Dypt der inne
har hun visst det. Og nå har det skjedd. Nå er han her. Han
har vel allerede sett seg omkring utenfor, stått nede i veien
og bare sett på huset, sett oppover bakkene og kanskje vært
oppom fabrikken. Mye har jo skjedd siden han dro, og han
må jo få tid til å se. Kan ikke bare komme inn sånn med det
samme. Han må jo få tid til å områ seg litt, kan du skjønne.
Han har sikkert stått ute i hagen en stund. Så har han trukket
været dypt noen ganger og kjent at nå er han hjemme.
Så har han gått litt rundt i hagen, for han vil jo ikke vekke
henne nå midt på natta. Men så har han ikke greid å vente
lenger. Han har lukket seg forsiktig inn, og så har han gått
litt rundt i huset og sett etter om alt er slik det var. Og det er
det. Her er ingenting forandret. Her har hun latt alt stå slik
det stod. Her har hun skurt og vasket og stelt. Det har han
sett. Og så varm og glad han er der han er på vei opp trappa.
Møblene står slik de stod, bildene på veggen, og all verdens
små ting som bare en som bor her vil se. Alt dette ser han.
Og nå er han på vei opp til loftet for å se om alt er som det
var inne på rommet hans. Bokhylla og skrivepulten, bøkene
og maleriet av båten ute på havet. Alt som ble stående da
han plutselig måtte reise. Nå skal han bare en liten tur opp
og inn hit, for å se om alt er her. For han tenker jo at Theodora
ikke har rørt en ting. Theodora har bare vasket og tørket
støv her inne. I alle år har hun latt alt stå slik det var,
bare gjort reint fra tid til annen, satt opp vinduet, latt lufta
strømme inn, tørket av skrivebordet, rettet opp bildet. Slik
tenker han nok, og nå er han snart oppe, og da kommer døra
til å gå opp, og straks vil han se at ingenting her er som det
var. Alt her inne er borte. Alle tingene hans. Skrivebordet,
hylla, bildet, bøkene. Alt sammen er for lenge siden borte.
Der stod skrivebordet, og på den ene veggen hang bildet av
båten ute på åpne havet som han hadde kjøpt av en omreisende,
og der borte bak døra hadde han bokhylla med alle
bøkene. Der stod Bibelen så svart og så tung, den han leste
så mye i da han var ung. Der hadde han Martin Andersen
Nexø stående i flere fillete bind. Ja visst, det navnet husker
hun. Martin Andersen Nexø. Plutselig står det navnet så klart
for henne, uten at hun har tenkt på det siden den gang, ikke
en eneste gang har hun tenkt på det navnet, men likevel står
det helt klart for henne nå. Ofte snakket han om bøkene til
Martin Andersen Nexø, men hun husker ikke noe mer enn
akkurat navnet. Det hendte også at han kom med bøker til
henne. Theodora, sa han, vil ikke du også ha ei bok å lese i?
Og når han spurte sånn, så kunne hun jo ikke annet enn å si
ja. Kan godt det, svarte hun, og straks var det som om ansiktet
hans lyste opp, og så var han oppe på loftet. Hun hørte
ham der oppe på rommet sitt, hvordan han lette i bokhylla
etter akkurat den boka hun skulle få lese i. Til slutt kom han
ned og ga den til henne. Så satt de der alene i stua, og Louis
hadde kommet med denne boka, og stemmen var så full av
forventning og øynene var så fulle av alt det øynene hans
kunne ha. Og hun hadde tatt imot boka og virkelig forsøkt
å lese noen linjer, noen sider. De hadde sittet helt stille, bare
de to, endelig bare de to. Hun forsøkte å lese litt, men det
var likevel ikke det viktigste. Bare du og jeg, tenkte hun stille
for seg selv. Og så leste hun litt. Bare du og jeg. Her. Før det
blir altfor seint. Og så gløttet hun bort på Louis, men Louis
var som vanlig helt borte i det han leste. Hun hørte ham bla
i boka, og hun holdt seg liksom fast i alt dette som var i stua
denne kvelden. Bare hun og Louis og bøkene og mørket der
ute. Hun tok seg sammen og leste sakte linje for linje, uten
å få med seg hva som stod der, det eneste hun kunne tenke
var hvor fint alt dette var. Bare du og jeg helt stille, sa det
i henne. Det er alt. Bare du og jeg. Slik må det være. Alltid
være. Du og jeg. Og mørket lett mot alle ruter.
|
 |
