| |
Mirjam Kristensen:
Da jeg kommer tilbake fra doen, er ikke Hans Olav i rommet
med de La Tour-maleriene lenger. Jeg ser rundt meg, ser
inn i rommet og får ikke øye på ham. Jeg blir usikker på hva
vi avtalte, krøller hendene sammen i lommene på skjørtet,
snur meg litt, blir stående og se meg rundt i rommet der jeg
forlot ham for bare et kvarters tid siden. Det står et eldre
ektepar foran maleriet der jeg gikk fra ham i stad. Det summer
i halsen, i brystet. Hvorfor er han ikke her og venter på
meg? Jeg ser på vakten som sitter på en stol ved den ene av
de to inngangene til de La Tour-rommet. Det er en annen
enn han som satt her inne da vi kom. Hun har et lite skilt på
brystet der navnet hennes står. Jeg går mot henne, later som
jeg ser på maleriet som henger til venstre for henne. Med et
fort blikk leser jeg navnet på skiltet, Nicole. Jeg går ut igjen
til det rommet jeg kom fra og som strekker seg som en lang
gang bortover i bygningen. Maleriene henger på rekke og
rad, og jeg prøver å se til enden av rommet. Jeg ser ikke
Hans Olav noe sted der heller. Jeg går inn, følger strømmen
av folk fra bilde til bilde, ser på dem i håp om å oppdage
Hans Olav der innimellom alle ryggene, men han er ikke
der. Han er ingen av dem. Hjertet banker meg i ørene, en
plutselig redsel, men jeg vil ikke være redd. Jeg holder pusten
i noen sekunder og slipper den tungt ut igjen. Hvis jeg står helt stille her en stund, tenker jeg, dukker han vel opp,
han går jo rundt og ser etter meg også. En av oss må i alle
fall holde seg i ro et sted, og det var dette stedet vi avtalte. Så
jeg blir stående. Står og kikker på folk, på maleriene, men
jeg klarer ikke konsentrere meg om annet enn å se etter den
brune jakka og de svarte buksene og det mørke håret, brillene
og hendene, den ene med gullring på. Din Rakel. Her
ville de sagt Rachel, Reitschel med en tjukk r, og hver gang
jeg hører Hans Olavs stemme si Rakel, kjenner jeg meg
trygg. Rachel Rachel, mumler jeg halvhøyt for meg selv, og
summingen fortsetter i ørene, det dirrer i hodet. Jeg får lyst
til å rope på Hans Olav, men jeg kan ikke begynne å rope
inne i museet, blant alle folkene som går rundt og ser på
malerier, diskuterer, bøyer seg fortrolig mot den de er sammen
med og sier et eller annet, kanskje noe om fargene eller
det livlige blikket til jenta i motivet, eller det realistiske ved
maleriet. Kanskje er de i en slags salig tilstand fordi de ser
berømte malerier de ellers bare har sett reproduksjoner av.
Jeg vet ikke. Det var Hans Olavs idé å gå inn her. Vi hadde
gått gjennom halve Central Park da han stoppet opp og sa,
denne parken tar aldri slutt, Rakel. Vi er nødt til å gjøre noe
annet, jeg blir helt gal av å bare gå og gå uten noe mål, sa
han og tygde på knokene. Ikke gjør det der, sa jeg og tok
hånda hans vekk fra munnen. Han tok den opp igjen, fortsatteå tygge på knokene, de ble helt røde. Jeg liker ikke meg
selv når jeg tar hånda hans vekk på den måten, men jeg kan
ikke hjelpe det, klarer ikke se på gnagingen. Greit, sa jeg, hva
skal vi gjøre da, vi kan godt sette oss ned litt, på en benk eller
noe. Han sto med knokene opptil munnen og tenkte og sa
plutselig, Metropolitan! Selvfølgelig, hvorfor har jeg ikke tenkt
på det før? Ligger det i nærheten, spurte jeg. Hans Olav fant fram den lille lommeguiden med kart fra veska og pekte i en
retning og viste meg at det ikke kunne være langt unna, det
måtte være rett der borte. Den bygningen du ser der mellom
trærne, sa han. Husk hva vi sa da vi begynte nederst i parken,
sa jeg og han himlet med øynene. Vi hadde begynt
nederst i parken og bestemt oss for å gå gjennom hele. Det
var min idé. Det så ikke så langt ut, mente jeg etter å ha sett
på kartet. Hans Olav sa at jeg tok feil, parken var enorm,
men jeg ga meg ikke. Jeg ville at vi skulle prøve, men etter to
timer hadde vi ikke kommet halvveis engang. Hva var det
jeg sa, sa Hans Olav og da det begynte å regne og vi ikke
hadde paraplyer eller hetter på jakkene våre, klagde han og
begynte å gå enda fortere. Vi svettet og frøs, og mens jeg var
begeistret over den fine parken og høyhusene som strakte
seg langt over trærne og fikk dem til å virke små, ville Hans
Olav bare komme seg videre og bli tørr et sted. Vi sluttet å
snakke og jeg gikk to skritt bak hele veien, noe som irriterte
ham nok til å stoppe helt opp og si at nå var det nok. Denne
parken tar aldri slutt, Rakel, sa han og så fant vi altså fram
kartet og gikk mot Metropolitan. Jeg kunne ikke la være å
saktne farten hele tiden, for ekornene pilte opp og ned i
trærne og rundt føttene mine når jeg sto helt stille, og Hans
Olav snudde seg og lurte på hvor jeg ble av og hvorfor jeg
måtte henge bak hele tiden. Vi krysset bilveier og gikk
under en bro der det kjørte hestekjerrer med hvite hester
spent for. Til slutt sto vi foran museumsbygningen og gikk
opp de enorme trappene og inn mellom søylene. Det var så
mye større enn vi hadde forestilt oss. Hvordan skal vi finne
fram her inne, sa jeg og Hans Olav sto og raget høyt over
alle italienerne, franskmennene og spanjolene i køen og sa,
slapp av, jeg vet akkurat hvor vi skal gå hvis jeg bare får et oversiktskart. Vet du, sa jeg og la hånda mi på armen hans
og da bøyde han seg og kysset meg fort på kinnet. Et til, sa
jeg og dro i armen hans og spisset leppene, og da lo han.
Ikke her inne, sa han. Hvor da, sa jeg. På hotellrommet, sa
han. På hotellrommet? sa jeg og så lo vi. Det var avslappendeå tenke på at det antageligvis ikke var noen i nærheten som
forsto hva vi sa. Det var som om vi hadde vårt eget lille rom,
selv om vi sto trangt og inneklemt blant alle andre. Køen
gikk i en lang, slynget tarm inn mot rommet der vi måtte
henge av oss tøyet og veskene. Etterpå stilte vi oss i billettkø.
Dette tar sinnssykt lang tid, sa Hans Olav utålmodig. Jeg
lente hodet mitt mot armen hans. Vi ble stående og lese i
kart- og guideboka til det var vår tur i luka. Vi fikk gule
merker som skulle klypes fast i genserne, og Hans Olav gikk
med et oversiktskart han ikke kunne finne ut av. Dette er
ikke logisk, sa han med rynkede øyebryn, men plutselig, etterå ha gått fra rom til rom med europeisk malerkunst, sto vi i
rommet med Georges de La Tour-maleriene. Her er det jo,
sa Hans Olav. Det er dette jeg ville se, sa han opprømt til
meg, og han nesten løp bort til det ene maleriet og jeg la
merke til at vakten i rommet reiste seg halvt fra stolen sin.
Kanskje han syntes Hans Olav virket truende på en eller
annen måte med de virrete og klumsete bevegelsene sine
som bare jeg kunne se var målrettede. Armene og beina hans
datt liksom fra hverandre da han løp gjennom rommet, men
så stilte han seg rolig opp foran et av maleriene. Hvorfor
hadde han ikke nevnt det før, når han var så ivrig nå, at han
ville hit og se det maleriet? Kanskje han ikke hadde kommet
på det, kanskje han ikke syntes det var så viktig før nå, da vi
sto foran det. Vi ble stående lenge i rommet og jeg ble sliten
av å gå litt og så stå hele tiden. Hans Olav sto bare og stirret intenst på maleriet og kom med begeistrede utbrudd. Til
slutt syntes jeg det var på tide å gå videre, men jeg sa ikke
noe annet enn at jeg måtte på do. Jeg går på do, sa jeg til
Hans Olav. Han sto og leste i en guide han hadde funnet
ved inngangen til rommet. Mm, sa han og leste videre. Jeg
kommer tilbake her etterpå, sa jeg, venter du bare her. Jada,
sa han og snudde seg mot maleriet igjen, jeg blir her, bare gå
du. Og så gikk jeg mot doen og strøk fort forbi kjente malerier
av Rembrandt og Vermeer og Munch på veien, som om
de bare hang til pynt i et stort hus jeg var på besøk i, og jeg
bestemte meg for å fortelle Hans Olav om den tanken etterpå
og det fikk meg til å smile.
|
 |
