Svendsens catering

Kyrre Andreassen:

Jeg gikk inn igjen i stua. Det var stille ovenifra, og bikkja hadde slakka takten på halen, det hørtes ut som det var en sliten maler som glatta og glatta lag på lag der ute i gangen. Jeg prøvde å lytte etter noe mer under den lyden, men det eneste jeg hørte var halsen min som surkla. Jeg konsa for å roe ned pusten, slo på tv-en med fjernkontrollen og skrudde av lyden.

Så sjekka jeg faktisk tekst-tv. Jeg leste resultater fra ligaer rundt om i Europa, den engelske, italienske, tyske og spanske, og jeg tenkte på hvor deilig det ville ha vært å være på vei hjem fra en eller annen kamp, skrålende på en Newcastle-pub etter en finfin ettermiddag på St. James’ Park, vinglende på Corsoen med Roma-flagget i labben. Men jeg var ikke der. Jeg satt i stua mi. I andre etasje hadde kona mi garantert sovna, og i andre etasje sov garantert ikke dattera mi og kjæresten. Jeg trykka fram sidene for pengespillet og fikk bekrefta at det blei ingen rette, to rette, ingen rette.

Tre kvarter tok det. I tre kvarter satt jeg og venta. Da hadde jeg sjekka værprognoser, innenriksnyheter, utenriksnyheter og tatt enda en runde på sporten for å se om han norske slåpan hadde scora i Østerrike. Og innimellom all skrifta flimra det jeg hadde lest i busskuret. Der har du igjen for å velge et litt uvanlig navn. Det var Lina som ivra sånn for det navnet. Hva skal barnet hete? Helle. Det høres mest dansk ut. Tenk om vi hadde kalt henne Kari eller Gro. Da kunne det ha vært hvem som helst.

Jeg vurderte å finne senga da jeg hørte musikk fra andre etasje. Klokka tolv satte Helle på cd-spilleren, riktignok på et lavt volum, men likevel. Jeg slokka tv-en og reiste meg og gikk opp trappa, og jeg gikk ikke stille, jeg gikk ikke stille for Paul-fisen skulle få noen sekunder til å reagere og tenke og angre. Men da jeg sto utafor døra til jenterommet, hørte jeg det knirka i gølvplankene der inne, jeg hørte de hviska til hverandre med sånne mjuke kosestemmer under musikken, og da var det ikke tida for å sløve, da var det tida for å handle.

De stabba rundt i en sakte dans mellom senga og skrivebordet. Paul hadde flekka av seg t-skjorta, og Helle hvilte kinnet mot den nakne skuldra hans, og hvem kler av seg når de er på besøk hos folk? Hvem gjør det hvis ikke vedkommende har helt spesifikke hensikter?

«Nå må du hjem,» sa jeg, og da så fyren bare dumt på meg, sa ingenting, og jeg gikk bort til dem, dytta en finger borti magen hans.
«Du skal hjem,» sa jeg.
«Pappa,» sa Helle. «Kan du ikke gå ut?»
Paul rista på huet og smilte av meg, og sånn fliring, sånn obsternasig fliring kan jeg ikke noe med, så jeg greip etter han, men han smatt unna.
«Helle har faen meg rett,» sa han. «Du har det ikke mye bra med deg sjøl.»
«Værsåsnill å gå ut, pappa,» sa Helle.
«Jada, jada,» sa jeg og gikk mot døra, men idet jeg så at Paul slappa av i kroppen bråsnudde jeg og røska tak i den gufne geléluggen, lot hånda gli gjennom håret og festa et grep rundt nakken hans.

Det kom noen grynt fra fyren, og han prøvde å vri seg løs, men jeg holdt han fast og så på Helle. Jeg tenkte jeg skulle si noe virkelig vektig, noe som fikk de to ungdommene til å forstå litt mer av verden og virkeligheten, men etter å ha stått og trøkka i noen sekunder var et «blæh» alt jeg kom opp med.

Jeg puffa gonokokken ut av rommet og trakk han nedover trappa, han skreik og snubla, sklei og rutsja de siste trinna, og jeg manøvrerte han videre gjennom gangen forbi bikkja og ut av døra og dytta han ned på grusen.

«Så skulle du visst hjem,» sa jeg, og da gikk han jaggu løs på meg. Det var muskler i han også, og til slutt så jeg ingen annen utvei enn å bite han i beinet. Ja, ikke bite akkurat, men jeg nappa han litt med tenna på baksida av låret.

Jeg har ikke noe videre tru på at det er noe underbevisst som driver deg. Hvis du kjenner etter, er du til stede med hele deg, og da kan du ikke komme trekkende med underbevisstheten i ettertid. Det er nå bare min mening. Jeg kunne glatt diskutert det med sosionomen. Og det skal mye til før jeg slår folk. Jeg hadde til og med fått slengt etter meg at jeg ikke var noe voldelig. Det var Lina som sa det, en gang vi glefsa litt etter hverandre for en eller annen bagatell, og en skulle jo tru at hun var glad til for at jeg ikke var overdrevent nevenyttig, men hun hadde sagt at det hadde vært så mye greiere hvis jeg slo så hun kunne hatt noe på meg, men jeg slåss mest med kjeften. Poenget er at jeg ikke pleier å bruke nevene, og jeg kommer ikke med noen unnskyldninger, for da jeg gikk inn på rommet til Helle og dytta Paul ut døra, var jeg helt klar i huet, hvit og klar, og jeg var like klar da den vesle pungrotta hoppa på meg og jeg nappa til han bakpå bukselåret. Og der smakte det surt. De har ringer i øra og sveisen er på plass, men intimvasken er det verre med. Han remja som en rev da tenna mine sank gjennom buksestoffet, og jeg merka åssen kreftene hans minska og noen sekunder etter mista han taket rundt nakken min, og jeg slapp han på bakken.

«Nå går du,» sa jeg.
Han grein, gutten. Han var jo ikke mer enn atten og sto der i bar overkropp med flenge i buksa, og sko hadde han heller ikke. I ei smørje av tårer og snørr sa han: «Du er faen meg helt psycho, du, din jævel.»

Så gikk han, hasta av gårde, slengte seg inn i mantaen borte ved porten. Jeg stirra nedetter veien til mørket hadde spist opp hele bilen, men da jeg skulle gå inn igjen i huset, sto Helle og Lina på det øverste trappetrinnet. Lina holdt rundt dattera vår, og for første gang så jeg kona mi i den silkeslåbroken jeg hadde gitt henne til femogtredveårsdagen. Jeg hadde innbilt meg at alt skulle bli forandra når hun smatt inn i de tekstilene, men den lakserøde slåbroken hadde blitt liggende i skapet. Jeg hadde sett henne for meg i stua etter at ungene var i seng. Det skulle bli en tilværelse med hvitvin og det suverene sexlivet og sløve morgener med te og rista brød med marmelade.

Jeg prøvde å si noe til dem, men det bare bobla rare lyder ut av munnen min. Lina trakk Helle med seg inn i huset. Bikkja kom bort til meg og trykka den blaute tunga si mot hånda mi. Tunga hans jobba rundt i håndflata og over fingra som var seige etter å ha sugd tak i geléluggen.

«Stikk,» sa jeg, og så angra jeg, for mens jeg hadde baksa rundt med Paul hadde bikkja bjeffa og hoppa omkring fordi noen endelig ville leike. En eller flere ganger hadde jeg tuppa til dyret for å få det unna.