Lars Saabye Christensen
Bisettelsen

Det sitter en mann på ramma på en videregående skole i Oslo. Det er store friminutt, fjerde januar, 2001. Han er kledd i en slitt dongerydress og svarte boots. Håret, med lange streker av grått, er bundet fast i en hestehale som rekker ned halve ryggen. Han er med andre ord forbi sin første ungdom. Onde tunger, og de finnes, sier at bakfra, på en god dag, kan han bli tatt for å være tredve, men forfra ser han alltid ut til å være minst seksti. Han er snart femti. Og slik har han sittet i hvert eneste storefri de siste atten årene. Han har ikke dårlig mage. Han har ikke katarr. Han har heller ikke prostata. Han skal ikke engang på dass. Han bare sitter her fordi dette er det eneste stedet hvor han kan være i fred. Her slipper han å se elevene. Her slipper han å se kollegene. Her slipper han å se Rektor. Her slipper han unna. Lykken er en trang dass i storefri. Men er denne mannen lykkelig? Da tar man nok for hardt i. Og i dag er han enda lenger ifra lykkelig enn han pleier.
Han er plaget. Han har ikke sovet. Han drømte at tunnelen mellom Nationaltheatret og Majorstua raste sammen under Slottet og at han måtte grave de sårede løs med et plekter. Han har en dobbelttime i norsk å se fram til.

Dette er Sebastian.
Noen banker på døra.
Sebastian svarer ikke og blir sittende.
Noen banker hardere på døra.
– Opptatt, for faen! roper Sebastian.
– Det er telefon til deg.

Sebastian hever så vidt blikket og ser at noen har risset inn et navn og et skeivt hjerte på innsiden av døra, og det slutter ikke å forundre ham at voksne folk, altså mannlige lektorer, fremdeles gjør slikt, at de sitter her og driter og skriver navn og tegner figurer på dører og vegger, og etterpå slipper man elevene løs på dem, som om ingenting har hendt. Det er en herlig tanke.

Telefon? Ingen ringer til Sebastian på jobb og særlig ikke i storefri, når han har fast kontortid og konferansetime med seg selv på dass. Gode nyheter er det lenge siden han har fått. Noen må minst være død. Han forsøker å telle hvor mange han kjenner som kan dø. Så blir han så underlig tørr i munnen og klarer knapt å svelge. Han reiser seg, spak i knærne, trekker pusten, åpner døra, går forbi køen, skyver til side de som står i veien, fortsetter mot det dunkle og tyste lærerværelset hvor telefonen venter på ham i den lille båsen i hjørnet, og en sær og umulig tanke slår Sebastian, at det er han som er død, nå skal han bare få beskjed om det, at han er død, og i samme øyeblikk står dette livet hans, livet siden sist, selve mellomtiden, klart for ham, i glass og ramme, fra diktsamlingen Vinger kom ut, i 1974, under det klingende pseudonymet Kim Karlsen, mottagelsen var blandet, nye ord, gammel stemme, mente Aftenposten, eller var det omvendt, ny stemme, gamle ord, Gateavisa ante imidlertid ugler i mosen og kalte den for borgerskapets lyriske forstoppelse, men Sebastian røpet seg ikke, det gjorde heller ikke Kim Karlsen, og Vinger gikk i glemmeboken, som de fleste bøker gjør, mens Sebastian, den usynlige forfatter, så langt under grunnen at han ikke var å få øye på, la pennen på hylla og gikk i dvale, allerede sliten av sin ungdom, og begynte i stedet på Blindern hvor han studerte norsk, litteraturvitenskap og religion, så ikke opp fra pensum på sju år, hørte ikke fra noen og ingen hørte fra ham, han leste ikke en parole, sluttet å drikke øl, tillot seg en tjall i prektig ensomhet den siste lørdagen i hver måned, lo av Sex Pistols og plutselig en dag, våren 1979, var han cand.philol. med sløyfe og han ante ikke hva han skulle bruke en slik fjong tittel til, han følte seg som en konge uten land, syttitallet, denne betongen uten forskaling, lå for lengst i ruiner, og det som skulle komme virket ikke særlig bedre, noe porøst, noe klebrig, Norge, landet av flaks, var i ferd med å bli uutholdelig og det kunne bare bli verre, derfor dro Sebastian til sjøs, det ga ham en viss glede å være i utakt, men sjøs og sjøs, fru Blom, sa far hans, han hadde gått i land for godt med den nestsiste gaven til sønnen, en button, kjøpt i en bruktbutikk i Hong Kong, tusen takk, sa Sebastian, sjøs og sjøs, gjentok faren, med et smil, Sebastian fikk nemlig hyre som byssegutt på cruiseskipet S/S Norway, et flytende hotell, en synkende by, som seilte fra de norske fjordene til Karibien, og Sebastian stelte i stand forretter og kanapéer til amerikanske turister, i desember 1980 lå S/S Norway til kai ved Lisboa, før turen over dammen, og Sebastian satt aleine ved disken i Martinho da Arcada, en ensom oppdagelsesreisende, drakk sort kaffe, og så ut på den breie plassen foran Rio Tejo, hvor tåken og frosten dreiv forbi i langsomme økter og la kulde og dogg etter seg på brosteinen, en trikk kom plutselig til syne, en gul trikk, og et øyeblikk syntes Sebastian at han så noen, at noen så ham, at det var Kim, var det ikke Kim, som gikk av trikken og ble stående midt mellom frosten og tåken, eller var det Nina, Sebastian reiste seg, veltet en stol, løp mot døra, så var det ingen der likevel, og han stanset, gikk inn igjen, servitrisen, ei jente, yngre enn ham, hadde allerede fått stolen på plass, og han satte seg, forlegen, hun så på ham, med hele Lisboa i blikket, Sebastian nikket, brandy, tok fram en penn og skrev den første linjen siden Vinger, på servietten, jeg ha’kke mange venner og de jeg har ha’kke meg, det kunne kanskje blitt en sang, i hvert fall et vers, men lenger ble den ikke, for da kom nemlig servitrisen tilbake, med en dobbel brandy i et djupt glass, bare for sikkerhets skyld, pekte på jakkemerket hans, I'm a Beatle Fan, In case of Emergency, Call Paul, Ringo or John, var det ei tåre Sebastian så i Lisboas øye, niende desember, 1980, like forsinka her, i Lisboa, som på Moholt og i Industrigata, ja, det var ei ekte tåre, og hun sa, på engelsk, har du ikke hørt det, hva da, spurte Sebastian, han hadde nemlig ikke hørt noe, Lennon er skutt, sa servitrisa, skutt, ja, han er død, død, død, for faen, han ble skutt i går, og Sebastian mønstra av samme kveld, lå over hos servitrisa i gamlebyen, våkna neste morgen med hodet fullt av fado, rakk ikke å si morna, rakk ikke si takk, men rakk det første flyet hjem til Norge, via Paris og København, ble stoppet i tollen på Fornebu, endevendt og snudd, Sebastian hadde bare med seg et skift og en bakrus, og da de slapp ham løs tok han en drosje til fontenen i Gyldenløves gate, til hjertet av det som var forbi og som han håpet skulle vare, der var det ingen, ingen andre enn ham, enn Sebastian, han kom for seint, eneste han så var spor i snøen og en dynge med sneiper, han satte seg på kanten, av vinterens fontene, trakk inn lufta, trakk inn de svinnende skyggene som fremdeles søkte hit, i forlagte drømmer, han inhalerte barndommen en gang for alle og røkte den ned til filteret, nok er nok, reiste seg, lot den slitte buttonen ligge igjen, som et minne til andre, og etter jul tok Sebastian ped.sem., søkte på atten stillinger over hele landet og fikk til slutt jobb på et gymnas vest i Oslo, han skulle undervise i norsk og religion, på den samme
videregående skolen hvor han nå nærmer seg telefonen som venter på ham med en beskjed han allerede vet han ikke vil høre, han drøyer det, bestemt og nølende, så leide Sebastian et enkelt rekkehus på nedre Vinderen, lot håret gro, av ren vanvare, og samlet fjonene i en staselig hestehale, før han begynte å bli tynn i tinningen og kjøpte rekkehuset da han arvet en slump overraskende penger etter faren som tok den store landloven, fred være med ham også, og i kjellerstua lagde Sebastian sitt museum, alt han hadde til overs brukte han på dette, alt han hadde til overs, på sitt museum, selv damer måtte vike, den lengste varte i tre måneder og hun ble sannelig sint mot slutten, og tre måneder var rekord, Sebastian samlet nemlig på elektriske gitarer som han ikke spilte på, og ikke hvilke som helst elektriske gitarer, men Gretsch, han fant dem, han bestilte dem, han kjøpte dem og han hengte dem på veggen i sitt museum og han pusset dem og stelte med dem, stemte dem og elsket dem, Gretsch Country Gentleman, Gretsch Tennessaen, White Falcon og selveste juvelen, Black Falcon, stort mer hendte ikke og det er det heller ikke plass til her, mellom dassen og telefonen, bortsett fra at han fikk et postkort i 1992, et speilvendt postkort med så liten skrift at han måtte bruke lupe og linjal i tre døgn for å tyde resten av bokstavene som han sydde fast i olajakka si, bare for sikkerhets skyld, og dette er bildet i glass og ramme, som Sebastian ser, fra Vinger, den gangen, ja, den gangen, til han snur ryggen til lærerværelset og legger røret på øret, i slutten av storefri, femte januar, 2001, og vet at han lever, tross alt, tross alt lever han, det er ikke han som har landlov denne gangen, en mager trøst, men tross alt, og Sebastian senker stemmen, hører bildet som slår sprekker og løsner i rammen og faller rundt ham i skarpe skår, og sier, lavt:
– Kim er død, ikke sant?