Armand V

Dag Solstad:

Å være ambassadør må da være en av de mest ideelle jobber for folk i 60-årsalderen. Alt er lagt til rette for en. Boligforhold. Bil med sjåfør. Reiser. Kurerpost. En stab av oppvakte mennesker som forstår mitt minste vink. Omgivelsene er behagelige, ja elegante, nå og da direkte luksuriøse. Stadig møter med interessante mennesker. Stadig invitasjoner. Mottakelser, lunsjer, middager. Han holdt mottakelser, lunsjer og middager selv. Da kunne han leie en kokk, eller ha en kokk fast ansatt. Det siste berodde på hva som lønte seg ut fra antallet middager og ut fra kostnadsnivået i det land han var stasjonert, i dette tilfelle Ungarn. Armand klaget ikke. Han visste han var svært privilegert, og han hadde heller ikke noen problem med å sette pris på sine privilegier. Ja, det hendte han priste seg lykkelig over å være ambassadør til et lite land og ikke et stort land med alvorlige ambisjoner, da ville det ha vært mer av et mas, tenkte han. Mer å skulle passe på, både når det gjaldt protokoll og andre ting. Presset ville ha vært større.

Det var et nokså strengt formelt regelverk å holde seg til. Men ikke vanskelig å forholde seg til, for en erfaren ambassadør gikk det som på skinner. Han visste hvilke innbydelser han måtte si ja takk til, hvilke han kunne si ja til, hvilke han burde sende ambassaderåden eller førstesekretæren til, og hvilke han burde si høflig nei takk til. Det samme med de invitasjoner han selv sendte ut. Det som skilte en god ambassadør fra en ikke fullt så god ambassadør, for å uttrykke det slik, var i hvilken grad en ambassadør innenfor de formelle rammer maktet å opptre uformelt, og derved også å skaffe uformelle kontakter som kunne være
nyttige for det lille land han tjente. Disse uformelle kontakter
kunne være folk som var i stand til å gi nyttige informasjoner om hva som egentlig foregikk i landet, og som de offisielle og åpne kildene ikke ga tilstrekkelig informasjoner om, og det kunne være uformelle kontakter med folk som hadde gode økonomiske forbindelser, som han kunne videreformidle til norske forretningsfolk som var interessert i å handle med, eller i, landet, i det siste tilfellet altså Ungarn. Det var ikke for mye sagt at Armand var en mester i å knytte slike kontakter. Derfor kunne han også tillate seg en litt uvøren væremåte, i forhold til Det norske
utenriksdepartement. Det tillot han seg fordi han antok det økte hans anseelse i departementet. Han antok at denne hans uvørne væremåte var med på å trekke blikket vekk fra det som man muligens ville ha sett på som mer suspekte trekk ved ham, hva nå enn det kunne være.

Han likte å se på seg selv og sitt miljø utenifra. Både åpent, mens det foregikk, når alle celebritetene var til stede, som han sa, men også når han var for seg selv. Hvor mange kvelder han hadde kommet inn i sine private gemakker og avlagt sitt diplomatiske antrekk i en haug på soveværelsegolvet, og så gått til sengs, dratt dyna godt over ørene, og gjennomgått hva som hadde skjedd i løpet av kvelden, mens han humret til dels ondskapsfullt, ja ofte hikstet, helt til det begynte å gry av dag, og han sovnet utslitt av morskap på andres bekostning, det hadde han ikke tall på. Dette var hans store styrke, og det visste han. Ja, det visste også Departementet, på en eller annen måte. Selv om han holdt
de nattlige latterscener hemmelige, overfor alle og enhver, visste hans kolleger i Utenriksdepartementets ledelse at Armand V næret andre tanker og ideer bak sin maske enn dem han selv så lojalt uttrykte, og at han på en eller annen måte lo seg skakk når han lå i sin egen seng og tenkte på sitt liv og karriere.

Hadde han noen gang kjent et stillferdig ønske om å slå spillet over ende? Hadde han drømt om det øyeblikk han kunne kaste maska og vise sitt sanne ansikt? Nei. Hadde han kjent et slikt ønske, ville han ikke ha våget å gjøre karriere innen utenrikstjenesten. Han bar maske, men han hadde aldri kjent noen dragning mot å kaste den, for, i et grusomt øyeblikk, å vise sitt sanne ansikt. Kunne man kalle dette for Armands usvikelige lojalitet? Det kunne man, tenkte Armand, ja, det kan man virkelig. Det er jo derfor de stoler på meg.

Som et eksempel på Armands stil innad i den norske
utenrikstjenesten kan det nevnes at han kunne godt si til Utenriksministeren, hvis han p.t. var en sosialdemokrat: Det er klart at den kalde krigen kostet, det var jo en krig. Men nå har vi ikke råd til å opprettholde disse kostnadene lenger. Det er ikke noen grunn til å opprettholde krigskostnader i fredstid. Jeg tenker på alle disse velferdsgodene, pensjonene, syketrygdene, arbeidsledighetstrygdene, lange ferier, og skyhøye arbeidslønninger. De må ned nå, for de er overflødige. Før var de nødvendige, det var jo dem vi bekjempet fienden med. Og effektive. Ja, fienden måtte bure hele Øst-Berlin inne for at folk ikke skulle flykte over til oss. Nå får folk nøye seg med Friheten.